Læstadiansk ungdom

Om å være læstadiansk ungdom
Av Roald E. Kristiansen

I mange læstadianske forsamlinger er det en hverdagsskole for de unge der en søker å utdype forståelsen av den kristne tro for hvordan en skal leve rett.

Et typisk trekk ved det læstadianske ungdomsarbeidet er at de unge oppmuntres til å sette klare grenser for hva de selv ønsker å delta i av verdslige aktiviteter. Det er riktignok ingen direkte forbud mot bestemte aktiviteter, men gjennom råd, formaninger og eksempler fra eldre kristne, læres de yngre opp til å leve slik at det er samsvar mellom det en tror på og det praktiske liv en lever. Det er derfor ikke vanlig at læstadianske forsamlinger har et eget ungdomsarbeid, selv om man mange steder har en hverdagsskole som skal bidra til å fostre ungdommen i den kristne tro. Forholdet mellom eldre og yngre er slik at de eldre har et klart ansvar for å lære og leve slik at man blir gode eksempler til etterfølgelse for de yngre, og det betyr at man ikke tilpasser sine arbeidsformer for ulike aldersgrupper. De viktigste arbeidsformer er prekenen i de offentlige møtene, supplert med samtaler og personlige meningsutvekslinger i de uformelle møtene, ofte under eller etter et måltid som understreker det nære og tette fellesskap innad i forsamlingen.

I alle læstadianske tradisjoner finner man en skarpt skille mellom den troendes liv og det verdslige liv. Man er ofte skeptisk til det moderne samfunnet og dets normer og uttrykksformer. Det fører til en generelt konservativ holdning i både teologiske og moralske spørsmål. Det gamle er «velprøvd», og det som har fungert for de kristne i tidligere tider er godt nok også for dagens ungdom. Enkelte læstadianere er dessuten skeptisk til at ungdommen tar høyere utdanning fordi en mener at de da i for stor grad vil bli påvirket av «verden» og dens verdier. Dette synet deles imidlertid ikke av alle, og mange læstadianere har både god utdannelse og innehar høyt betrodde stillinger i samfunnet.

Blant de som ikke selv er læstadianere finner en mange oppfatninger av hva det vil si å være læstadianer, oppfatninger som ikke deles av læstadianere selv. Ikke-læstadiansk ungdom kan f.eks. få det inntrykk at læstadianske unge har mange regler som de må følge. En 8.klasse i Tromsø formidlet f.eks. inntrykket av at læstadianske ungdommer måtte leve med svært mange forbud: ikke klassefester, ikke gospelkor, ikke kortspill, ikke gardiner, ikke plystring, ikke dans, ikke sminke, ikke TV og radio. For utenforstående synes det som om læstadiansk ungdom er fanget i et nett av påbud og forbud, og 8.klassingene opplevde det som urettferdig at den læstadianske ungdommen skulle tvinges til å følge slike strenge regler.

Fra et læstadiansk synspunkt er imidlertid ikke slike regler å forstå verken som påbud eller forbud. Foreldre og predikanter kan gi råd og de kan komme med sine formaninger, men de kan ikke tvinge andre til å følge sine egne normer og regler. Målet for læstadianerne er at intet skal skje med tvang, men at rådene skal bidra til selverkjennelse om hva det er som innerst inne driver mennesket når en lyster etter noe. Formaningene er derfor nyttige fordi de hjelper den enkelte til selv å tenke etter på hvilket grunnlag en lever sitt liv, slik at en kan leve rett og sømmelig. Alt i livet vurderes ut fra kriteriet om det kan komme til å være et hinder på himmelveien. En predikant hos de førstefødte, Fridtjof Apeltun fra Bergen, sier f.eks. om emnet sømmelighet:

«Det tales imot pynt, stas, og forfengelighet i våre samlinger. Dårlige tilbøyeligheter viser seg mange ganger i det ytre. Ikke alt som det advares mot er synd. En god mor roper ofte til sine barn når hun ser at de er i fare, og kan komme til å skade seg. Slik er det også med Guds menighet, den har alltid omsorg for sine barn. Gjennom det talte ord får den enkelte råd om hvordan han [eller hun] best kan leve som kristen blant sine medmennesker.»

Det er viktig for en troende læstadianer å vise sitt kristne sinnelag gjennom den måten en lever på. En bør vise både for seg selv og for andre at en virkelig ønsker å leve som kristen. Derfor advares det mot å leve slik at en kunne bli for mye påvirket av det verdslige samfunnet. Det som er «verdslig» kjennetegnes av at en ikke bryr seg om Gud og Bibelens normer for hva som er rett og galt. Man sier gjerne at «Guds Ånd ikke trives på verdslige steder», og når det verdslige livet kommer i veien for den kristne overbevisning, må den enkelte selv velge hvilken vei en vil følge. Derfor anbefales det at en setter et «gjerde» om sitt liv som kristen. Det som befinner seg utenfor «gjerdet» er ikke nødvendigvis galt, men det kan komme til å vise seg som farlig ved at det kan trekke den unge ytterligere bort fra kristendommen, slik at en risikerer å bevege seg bort fra Gud uten selv å være klar over det. Gjerdet settes derfor opp av den enkelte troende som et personlig vern, en beskyttelse som skal hjelpe en til å leve rett. Dersom en ikke alltid lykkes i å leve som en skal, er ikke det nødvendigvis en katastrofe det er mulig å angre og bekjenne sine synder og be om tilgivelse! Ifølge læstadiansk oppfatning er forsamlingen som en «mor» man kan gå til når en mislykkes for der å motta ordet om syndenes forlatelse og få lettet sin samvittighet. En skal imidlertid ikke misbruke en slik mulighet, slik at forlatelsen bare brukes som en tillatelse til å fortsette i synden etter at en er blitt tilgitt!