Mennenes arbeid

På bildet er det fiskere fra Kåfjord på Lofotfiske. Bildet er tatt i Stamsund, væreieren står helt til høyre.

Deres arbeid var mer avgrensa i sesonger. Om høsten og framover mot jul var det jakttid og fangst av rev og rype innover dalen og vidda. Tida var også inne for å hente ned ved for vinteren og å reparere og klargjøre fiskebruket til neste sesong.

Kåfjord lå gunstig til for de store sesongfiskeriene, midt mellom Lofoten og Finnmark, og fiskere fra Lyngen deltok for å få nødvendige kontanter. Selv om folk var mer eller mindre sjølberga når det gjaldt mat, ble pengeøkonomien stadig viktigere.

Like etter nyttår og utover var det torskefiske i Lofoten, og da dro fiskerne avgårde på havet. Vårtorskefisket skjedde i Finnmark, og her ble det bytta fisk mot mel og gryn som russerne hadde med seg. Byttehandelen var en kjærkommen anledning til å få tak i mel, sukker, kaffe og andre varer som folk ellers ikke hadde. Pomorhandelsen varte fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Like etter nyttår og utover var det torskefiske i Lofoten, og da dro fiskerne avgårde på havet. Vårtorskefisket skjedde i Finnmark, og her ble det bytta fisk mot mel og gryn som russerne hadde med seg. Byttehandelen var en kjærkommen anledning til å få tak i mel, sukker, kaffe og andre varer som folk ellers ikke hadde. Pomorhandelsen varte fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Båtene som ble brukt til disse lange reisene, var seilgående fembøringer og åttringer (nordlandsbåter), seinere også skøyter. Det var vanlig at mannfolka «leide» seg inn på båt, og hadde med eget fiskeutstyr. Disse ble kalt «påsittere».

Folk fra Lyngen var også kjent for å bygge gode båter, og det ble bygd alt fra små niser (joller), spisser og nordlandsbåter. Båtene varierte i størrelse fra to-roms til større båter som åttringer, fembøringer og muligens også jekter. Materialet her var furu som var et godt materiale å bruke til båtbygging.

Hjemmefiske foregikk året rundt, og kvinnene kunne også ro og hente kokfisk.

Fra St. Hans og utover var det vedfelling, og seinere utover sommeren slåttearbeid på gården og i utmarka. I skogen skaffa man nødvendig bygningsmateriale og brensel som trengtes i store mengder, for det ble fyrt og kokt både i stue og fjøs.

En stor del av fôret ble sanka i utmarka. Utmarksslåttene ble utnytta og høyet lagra i ei utløe. I en steingamme like ved løa ble det også lagra anna tilleggsfôr til dyra som lyng, lauv, mose, bregnerøtter og skav (rogn). Noe av høyet sto i staker over vinteren og ble henta etter behov. Innmarka og det som ble høsta av utmarka, ga fôr til et par kyr, 8 -10 sauer og en hest.

Ris til fyring og som tilleggsfor til dyra, ble henta i skogen av kvinnene og barna. Når mennene var borte på fiske i lange perioder, var også vedhenting og vedhogging deres arbeid. Fra fjæra henta de tang og tare som ble brukt i løypinga til dyra. Sommerstid sanka man kvann og sennegress og hengte dette til tørk.

Bruken av utmarka førte til at det var nødvendig å gjøre rede for seg: hvor man har vært, hvor man skal, hvem som har hevd til å bruke det enkelte området. Derfor hadde man navn på hver en haug, li, bekk, slette, spesielle steiner o.s.v.

Stedsnavnene er usynlige kulturminner, et språklig landskap, som beskriver naturen, men de forteller også om hendelser, næringsliv, fantasi og forestillinger.

Navnene forteller også om språk og etnisitet. De aller fleste stedsnavnene i utmarka er samiske. Det finnes også noen finske navn i kommunen, spesielt knytta til gårder hvor finsktalende har bodd.